Nok et glam-band får sitt store gjennombrudd; Queen slipper to album i 1974 og finner sin plass ved siden av veteranene. John Cale, Brian Eno, Nico og Phil Manzanera utgjør en kreativ kjerne i et eksperimenterende London-miljø. Lou Reed vender tilbake til USA, og her gror det på mange fronter. Bob Marley holder Jamaicas reggea-fane høyt. I Norge er det over og ut med prog-banda; det er året for folk og gammeldans. Velkommen til Fin Årgang 1974!
Spill Fin årgang 1974 med Wimp
1. Queen: Killer Queen
Fra albumet Sheer Heart Attack som ble Queens store gjennombrudd. Låta er skrevet av vokalist og tangentmann Freddie Mercury.
2. Cockney Rebel: Tumbling Down
Fin ballade fra bandets andre album The Psychomodo.
3. David Bowie: Rebel, Rebel
Fra albumet Diamond Dogs, nok et konseptalbum fra Bowie, denne gangen bygget løselig rundt Georg Orwells roman 1984. Representerer Bowies siste glam-rock album.
4. Roxy Music: All I Want Is You
Fra Roxys fjerde album Country Life
5. Sparks: This Town Ain’t Big Enough For Both Of Us
Brødreparet Ron og Russel Mael hadde etablert Sparks i Los Angeles i 1970, men gjennombruddet kommer ikke før de flytter til England og knytter an til glam-bølgen.
6. John Cale: Fear Is A Man’s Best Friend
Fra en rekke eksperimentelle utgivelser sentrert rundt markerte folk som Brian Eno, John Cale, Nico og Phil Manzanera velger vi to. John Cale's Fear har med Brian Eno, Phil Manzanera (Roxy Music) og Richard Thompson (ex-Fairport Convention) som musikere. Manzanera og Eno produserer.
7. Nico: Innocent and Vain
Brian Eno’s analoge synther og elektronikk lager herlig støy i intro og outro, mens Nico’s orgel pumper ut mørke akkorder under vokalen. Fra albumet The End. Manzanera spiller gitar og Cale spiller en rekke instrumenter og produserer.
Brian Eno gir ut sine to første soloalbum dette året, men må altså finne seg i å bli representert av andre denne gang.
8. Richard & Linda Thompson: End Of The Rainbow
Richard Thompson hadde forlatt Fairport Convention noen år før. Hans første forsøk som solo-artist mislykkes, men albumet I Want To See Bight Lights Tonight, laget sammen med kona Linda (Peters) slo an og er blitt en klassiker innenfor engelsk folk.
9. Lou Reed: Sally Can’t Dance
Etter flere år og sine tre første solo-album i Storbritannia reiser Lou tilbake. USA venter og Lou vender seg mot Amerika. Tett produksjon med full blåserekke. Fra albumet med samme navn.
10. Steely Dan: Night By Night
Walter Becker og Donald Fagen er kjernen i det jazz-rock-influerte bandet fra New York. Fra tredje album Pretzel Logic.
11. Kiss: Black Diamond
Sminke og sceneshow inspirert av englesk glam, Alice Cooper og New York Dolls koblet med hard-rock. Det er formelen til New York-bandet som skal bli svære utover 70-tallet. De gir ut sitt første album, Kiss, i 1974.
12. Frank Zappa: St. Alfonso’s Pancake Breakfast
Albumet Apostrophe (’) følger opp fjorårets suksess med korte rockelåter i umiskjennelig Zappa-stil.
13. Lynyrd Skynyrd: Sweet Home Alabama
Sørstatsbandet Lynyrd Skynyrd med vokalist Ronnie Van Zandt i spissen synes Neil Young og andre radikale artisters kritikk av sørstatsrasismen blir for krass, og lager denne hyllesten til The Deep South. Fra bandets andre album Second Helping.
14. Neil Young: For The Turnstiles
Etter den voldsomme suksessen til forrige studioalbum blir On the Beach møtt med skuffelse av både presse og publikum. Men med nedstrippa produksjon innadvendte tekster leverer Young så det holder. Dobro og banjo!
15. Joni Mitchell: Free Man In Paris
Jazz-innflytelsen er til stede også på Joni Mitchells album Court and Spark som ble Mitchells mest solgte.
16. Gram Parsons: Brass Buttons
Fra Grevious Angel, utgitt i 1974 etter Parsons død i september året før.
17. Tom Waits: (Looking For) the Heart Of Saturday Night
Fra Waits andre album, The Heart of Saturday Night. Nattklubb-croonie-feeling med jazz-akompagnement.
18. Bob Marley & the Wailers: Natty Dread
Pete Tosh og Bunny Wailer er ute av Bob Marleys band, mens jentetrioen I-Threes er inne. Fra albumet av samme navn.
19. Folque: Reven og Bjørnen
Folque vokste ut av visemiljøet i Oslo og var klart inspirert av engelsk folk-rock. I all hovedsak er det norske folkeviser som utgangspunkt på debut-albumet Folque.
20. Vømmøl Spellmanslag: Høvlerivisa
Radikale tekster i valsetakt. Nærmere gammaldans enn rock, men omfavnet av den maoistiske bevegelsen i Norge. Fra debut-albumet Vømmøl’n.
Og da har vi Fin årgang 1974: 20 låter, 1 time 19 minutter og 55 sekunder, 36 år siden.
Et år jeg dreiv med plateselskapet Mai og Unge Pionerer og musikkavisa Vår Musikk. Så jeg har mange høl. I oktober dro jeg i militæret,og da grov jeg høla større. Ok, jeg har forsøkt å komme inn i 74 i ettertid. La oss starte med jazz og omland.
SvarSlett1. Jan Garbarek og Keith Jarrett: THe Windup. En signaturmelodi for bandet.
2. Weather Report: Scarlet Woman. Forelskelse og hengivenhet.
3. Herbie hancock: Watermelon man. Låta som smaples av vår tids håpefulle.
Fra England får vi flere spin off fra Fairport C. Du tok med Linda og RIchard Th. Jeg tar med et liveopptak av
4. Steeleye Span: Gaudete. A capella, og da kommer låta virkelig fram.
5. Jeff Beck: Cause we ended as lovers. Mannen som liksom aldri når helt opp, sjøl om han spiller fletta av Clapton. Vi tar han med så ofte vi kan.
6. Kevin Coyne overgikk seg med sitt andre album. Herfra har vi med tittelkuttet Sign of the times.
Så er det tid for min svenske avdeling:
7. Peps Blodsband: Se upp!
8. Nationalteatern: Livet âr en fest!
9. Robban Broberg: Vem âr det som bromsar?
Og jeg er helt enig med dine norske, men ville byttet inn Vinterbrud med Vømmøl.
Oppdatert denne årgangen siden det er 40-års jubileum: Tatt bort noe eksperimentelt (Brian Eno, King Krimson), tatt med Steely Dan og Neil Young. Valgt en annen låt av Gram Parsons. Restrukturert lista.
SvarSlett